‘Løvetand’ fra 1893 var et bestillingsverk fra Den norske Kvindesagsforening og skulle representere foreningen i «Kvindernes bygning» på Verdensutstillingen i Chicago i 1893/94.

I midten av teppet står en kvinne og hun holder rundt to former som likner søyler. Bak henne er det et glassmaleri som fremstiller Jomfru Maria. Rundt henne går et opptog av kvinner med løvetannblomster i ulike stadier: I knopp, i full blomst og avblomstret. Løvetannblomsten er det gjentagende motivet i vevnaden.

I teppet er det også til sammen fire tekstpassasjer. Tekstene er vevd inn i et geometrisk mønster som kan minne om grunnplanen i en kirke. Som en referanse til naturens sykliske tid finner vi tekstpassasjer som henviser til de fire elementene jord, luft, ild og vann og årstidene; høst, sommer, vinter, vår. Vi ser også en tekst rundt opptoget: “Klokkene slår, tiden går, evigheten oss forstår.” Denne teksten kan ses som en referanse på en forgjengelig tid på jorden og et evig liv slik kristendommen formidler det. Her ligger det en oppfordring om å bruke den jordiske, forgjengelige tiden på fornuftig måte. Og dette fører oss videre til den siste tekstpassasjen og teppets hovedbudskap: “Når marken ligger mørk og ry med ett av løvetann. Den spredes den urt som gror jo mer den trædes.” Disse to setningene er basert på et utdrag fra Henrik Wergelands prolog «Den første gang» i syngespillet ‘Campellerne’ eller ‘Den hjemkomne Søn’ (1837). Gjennom hele forfatterskapet var Wergeland opptatt av menneskehetens potensiale til utvikling og troen på kristendommens og frihetens evne til å lede mennesket i en konstruktiv retning. I 'Løvetand’ er det kvinnenes utviklingsmuligheter som kobles sammen med et kristent frihetsbegrep.